Kristina Gaup

Tenk, så rart å tenke på at en gang for lenge siden, var vi barn med runde kinn og nysgjerrige blikk. Vi lekte ute med møkkete dresser, akte og var to stykker på dissene. Vi lekte familie. Vi lekte at vi var prinser og prinsesser, og alle ville bli astronauter, skuespillere og prinsesser når vi blir store. Verden var stor og spennende. Om det ble skummelt, så var det beste å krype inntil mammas varme favntak eller å holde i pappas sterke hånd. 

Vi var ute til langt på kveld, med skuter, akebretter eller sykler. Vi var detektiver, spioner og politi og røver. Det var glede når solen kom fram i januar. Det var spennende når det begynte å bli mørkt om kveldene igjen. Verden lå for våre føtter, vi kunne fått alt det verden hadde å by på. Best av alt: verden var så trygg, så trygg... 

Vi var barn, uskyldige og glade. Nå er uskyldens tid forbi. Alle er spredt for vinden nå.

Noen ble frarøvet livet, andre glemmer å gjøre det beste ut av dagene de har fått tildelt, noen ødelegger for seg selv og familien sin, andre doper seg for å rømme bort fra seg selv, noen har glemt gleden og sprer hat rundt seg.
Andre strever for å komme seg gjennom dagene. Hvorfor var vi ikke alle løvetannbarn*?

 

Bryan Adams: Heaven

*uttrykk som beskriver fenomen med barn som burde ha vært fortapt, men ikke desto mindre lever og blomstrer.